De fleste tror de har en sjel, men hva er så egentlig denne sjelen? Hva gjør sjelen, hva vil den, og hvor er den? Bærer sjelen vår kropp? Er den selve ‘sjefen over alle sjefer’ i vårt liv? Er det noe i oss som aldri dør?
Har enkelte psykologer, filosofer, forfattere og de opplyste kvinner og menn rett i at sjelen er en stor intelligens, eller en ren bevissthet, som er i oss og rundt oss? Kan den forklare og naturliggjøre mange av de underlige fenomenene vi ser og hører om, som telepati og evnen til å se inn i fortid og fremtid?
I Vesten lever vi på og i et stringent samlebånd fra vugge til grav. Vi formes og verdsettes som konsumenter, mens vi i lojal blindhet graver vekk haugen vi står på. Finnes det noe mer enn dette overfladiske jaget?
Ja, vil jeg si. Det gjør det. Vi har alle en sjel vi kan komme i kontakt med, og når vi lykkes med det, vil livet få en helt annen dimensjon, en helt annen og mer vesentlig mening.
Boken «Sjelen – Å forstå det viktigste ved et menneske» er min personlige historie. Her er mine møter med Snåsamannen, kloke filosofer , forfattere og opplyste kvinner og menn som lærte meg viktige erkjennelser om sjel. Dette er fortellingen om undringen, læringen og erkjennelsen, om å finne frem i en skjult historie, om å tøye tankene, trykke ringeklokken til bunns og å gjenoppfriske et følende minne, og forsøke å forankre sjelen i livet, i virkeligheten.
Jeg var utålmodig; det handlet om viljen til å se på nytt; jeg kunne ikke vente i århundrer på psykologien; på at den skulle bli i stand til å forstå vår innerste natur, sjelen. For min virkelighet var for mekanisk. Jeg savnet sjelen; jeg både tenkte på den og drømte om den lenge før jeg virkelig begynte å fatte hva den var. Jeg vet ikke sikkert hva som vekket meg, kanskje en mild hvisken fra mitt indre, en ulmebrann som blusset opp, eller var det mitt møte med den synske helbrederen Snåsamannen?
Det var hos han jeg så med egne øyne de grenseoverskridende endringene i folks helse, og hans forunderlige evne til både å se hva som hadde skjedd i fortiden, og hva som kom til å skje. Jeg ble fylt med utallige spørsmål. I ham så jeg sjelens storslåtte og mystiske egenskaper, og der ble jeg vitne til hvordan en ny virkelighetsoppfatning brettet seg ut.
Med dette bakteppet forlot jeg mitt smale rom, min trange korridor, og dro ut i åpent landskap på jakt etter sjelen. Jeg leste mange bøker og ble stadig mer undrende. Jeg er vestlig, intellektuell og med tung akademisk bakgrunn. Jeg trodde vi aldri hadde vært smartere, klokere og mer velutviklet – men i møte med sjelen ble jeg en usikker, puslete nybegynner, og det ble tydeligere enn noensinne at noe manglet.
Underveis på min reise fant jeg de skeptiske, de undrende, og de som hadde et naturlig forhold til sjelen ut fra sin kultur og sine egne erfaringer. Jeg møtte mine lærere som hadde gjemt bort sjelen og avfortryllet verden. Jeg møtte de innflytelsesrike biologiprofessorene – som aldri hadde arbeidet med mennesker – og like fullt vridde og vendte, brøytet og hakket frem sine tanker om at sjelen var et svermerisk og ubrukelig konsept. Jeg møtte min egen arroganse og egoisme som mente at verden var konkret og objektiv og følgelig ikke hadde noe rom for sjelen. Hjerneforskerne, på sin side, mente sjelens bevissthet var den største utfordringen og blinde flekken i forståelsen av oss selv.
Så dukket det opp helt andre tanker: Jeg møtte folk som mener at sjelen var det vakreste og viktigste i dem; den friske og sannferdige kilden i dem. At sjelen er et utrykk for vår sårbarhet, skjørhet og vår virkelige identitet. At den er deres intense storslagne veileder og mystiske forbindelse med helheten. Med et forvandlende smil mente de opplyste vise kvinner og menn, og filosofer og forfattere at de beste tanker og ord kom fra deres sjel.
Ikke desto mindre møtte jeg de som mente at intuisjonen og sjelen er menneskets virkelig kreative kilde. Jeg møtte oppfinnere som er sikre på at det er sjelen som skapte deres idéer. Jeg fant veien til fagfolk som kjemper for et helt nytt syn på virkeligheten. De hevder at vi er bundet sammen og omringet av et stort, usynlig bevissthetsfelt – et stort Internett for tankeoverføring, og at de store, kloke og viktige tankene våre ble skapt her, og ikke i hjernen. Alt dette gjorde meg forundret.Rådvillheten var stor, og jeg pusset nesen i en klut av forbauselse. Det skjedde et brudd i virkeligheten; et svart hull åpnet seg. Det var nesten for mye, for her var steile, harde fronter og en kamp på kniven om virkelighetsforståelsen; om sannheten. Regnet og vinden suste og smalt.
På min reise brukte jeg meg selv, mitt eget sinn og min egen kropp som verktøy i et forsøk på å finne en farbar vei mot en forståelse av sjelen. For sjelen er noe som må erfares, den kan ikke bare forklares med ord eller i form av en oppskrift.
Jeg har et barnlig håp om at erfaringene jeg har sanket (og fremdeles sanker) kan være med på å kaste lys over sjelen, og kanskje også inspirere andre til å åpne opp for denne delen i dem selv. Alt handler egentlig om å lytte til sin innerste natur, sin sjel, for så å finne ens egne sannheter, søke ens egne råd og lytte til sin egen visdom.
Min fortelling er ment for et barnlig, spørrende og undrende JEG. Enkelte ganger har jeg vevet mine egne drømmer inn i reisen, mer glødende enn analytisk, for dette var aldri ment å skulle være en lærebok om sjelen. Det er mer natur enn logikk, og hvert kapitel begynner med en sjelelig naturopplevelse.
Mitt fokus er også rettet mot vestlig medisin som har sviktet menneskets sjel og i århundrer utviklet seg i feil retning: vekk fra sjelens helhetlige fundament. Dette har fått store og alvorlige konsekvenser for vår innerste natur som føler seg forbigått og neglisjert og bærer på en pine når den ser at vårt klima og vår natur blir krenket. Min fortelling er et forsøk på å vende om fra denne blindveien og følge noen klokere spor.
Våre sanser: syn, hørsel, smak og luktesansen er utmerkede redskap, men de skaper et filter mellom oss og virkeligheten. For, vi lever bare i sansenes verden; vi lever i en illusjon av verden.
